Hvorfor GTA IV er det beste spillet i verdenshistorien

1. Fordi når jeg har spilt gjennom hele historien fortsetter jeg å tilbringe timesvis i Liberty City uten noe spesielt fore.

2. Fordi det med Kate gikk skikkelig inn på meg. Og fordi det med Michelle også gikk inn på meg, ennå så forutsigbart det var.

3. Fordi østeuropeiske innvandrere dermed endelig har fått det kulturelle gjennombruddet de fortjener.

4. Fordi Femi Kuti er host på radiostasjonen K109.

5. Fordi jeg synes Dwayne snart må få skikk på problemene sine, fordi Packie er ganske kul men drikker for mye, fordi Brucie ærlig talt kan dra til helvete, fordi Roman maser for mye og juger for mye, og fordi jeg synes det var riktigst overfor Kate å dumpe både Kiki og hu andre jeg traff på internett.

5 grunner: Hvorfor GTA IV stinker

1. Når man mislykkes i et oppdrag må man kjøre kjedelige kjøreturer om og om igjen.

2. Det er umulig å finne 200 duer å drepe uten å bruke oversikta på GameFAQS.

3. Historien går litt treigt framover. Det skjer ikke så mye, egentlig, bortsett fra helt i starten og helt i slutten.

4. Det er mye døvere soundtrack enn i alle GTA III-spillene.

5. Kate! Faen! Jeg angrer, Kate! Jeg skulle ikke gjort som du sa!!!

(i morra: hvor mange grunner har jeg til at gta iv er dritbra?)

Spilling åpner karrieredører

Tidenes største norske idrettsutøver, og Manchester Uniteds neste manager avslører i et intervju med nrk.no at han la grunnlaget for trenerdrømmen ved å spille FM.

Hva blir det neste? Kirurger som øver seg ved å spille Trauma Centre?

Et mesterverk av et spill!

På kvelden den 28. april tok jeg trikken ned til sentrum og stilte meg opp i kø utafor Spaceworld. Håpet var selvfølgelig å få kloa i en kopi av GTA IV, og da helst en PS3-utgave (altså, hadde de bare hatt til 360 igjen, så ville jeg nok ikke ha tenkt meg om to ganger med å kjøpe det, men i og med at Aslak kjøpte til xboxen sin så tenkte jeg at det hadde vært kult å kunne sammenlikne kvaliteten på de to. Onlinespilling driver verken jeg kompis noe særlig med uansett, så argumentet om å kjøpe samme utgave som venna sine for å kunne spille på nett driter jeg i).

Da jeg slapp inn i sjappa en halvtimes tid over midnatt var det ca 15 PS3-kopier igjen, og det var en særs fornøyd type som tok trikken hjem til Sagene igjen med et svært glis i trynet, og et mesterverk av et spill i sekken.

For, som tidligere nevnt, fy faen for et spill! Protagonisten i spillet er serberen Niko Bellic som ankommer Liberty City i åpningssekvensen. Han flytter inn hos fettern sin Roman og havner selvfølgelig kjapt på skråplanet. Dette er starten på en intelligent, troverdig og velskrevet historie.

For man kan si mye positivt om spillet når det gjelder det reint formale; fysikkmotoren Euphoria gjør at alle karakterene beveger seg svært realistisk, og bare det å se på biler som kræsjer eller mennesker som krysser gata er en fryd for øyet. Det auditive funker som faen. Dialogene er velskrevne og leveres overbevisende av stemmeskuespillerne, og radiostasjonene er fortsatt både kule (på en sånn "det er kult å kjøre en Cadillac Escalade over Brooklyn bridge inn til Manhattan mens man hører på Joell Ortiz på radion"-måte) og sjarmerende.

Men det som virkelig løfter spillet er historien og karakterene. Troverdigheten Rockstar har klart å skape i alt som skjer i løpet av historien, og følelsene man etter hvert utvikler i forhold til karakterene er i en helt annen klasse enn noe spill jeg har spilt før. Nå for tida er det mye snakk om at valg man tar underveis i historien i spill skal føre til konsekvenser seinere i spillet. De jeg kjenner som har spilt Mass Effect (som er spillet jeg skal spille når jeg har rønna GTA) sier at det der også handler mye om akkurat det. Så jeg gleder meg til å se om Mass Effect klarer å gjøre de avgjørelsene man skal ta like følelseslada som i GTA. I et par av oppdraga satt jeg i flere minutter og bare tenkte over hvilke valg jeg skulle ta, og det å bli rivi med på en sånn måte er for meg et tegn på at spillet man spiller virkelig leverer varene.

Spillmarkedet passerte nylig musikkmarkedet i størrelse. Hvis vi fortsetter å få titler av samme kvalitet som GTA IV varer det ikke lenge før man kan vinke farvell i det man passerer filmbransjen også. For historien om Nico Bellic står ikke tilbake for noe av det som har kommet ut av Hollywood på jævla lenge.