Noen ganger er dårlige spill bra

Hva er et bra spill og hva er et drittspill? Mange svar kommer ganske kjapt opp. Det kan dreie seg om originalitet, grafikk, variasjon, lyd, spillmekanikk, blablajævlabla. Hvis man er spillanmelder (gud forby) kan man tilogmed finne på å dele opp karakteren man gir til et spill, i sånne deler som nevnt ovafor. Reint pisspreik, sjølsagt, et drittspill er drittspill sjøl om det har fantastisk lyd og grafikk, bra variasjon og til og med er originalt. Og spillmekanikk er et felt det er livsfarlig å bevege seg inn på. Da sliter du i det minste med å forklare suksessen til diverse rpg-er, blant annet World of Warcraft. Men dette er digresjoner. Poenget er unntaka.

For innimellom dukker det opp spill som ikke har synlige kvaliteter overhodet, men likkavæl er sjukt kule. Det er vanskelig å forstå. Jeg fatter det ikke. Men jeg tar en råsjans og prøver meg fordet.

Deluxe Ski Jump. Dette spillet er todimensjonalt, og viser skihopping sett fra sida. Det du skal gjøre er først å trykke på hoppeknappen på riktig tidspunkt, så trykke på piltastene til hopperen ligger fint i lufta, så trykke på landeknappen i riktig øyeblikk. Hvis du ikke har prøvd det tror du meg sikkert ikke. Men det er ganske sannsynlig at du har prøvd det, for det hadde en sinnsyk hype for et par år sida. Jeg satt i timesvis, sikkert ukesvis for å sette rekorder og slå meg sjøl og andre. Utrolig meningsløst, men det var altså ett eller annet i dette idiotspillet som traff meg. Satan veit hva.

Men etter det har jeg prøvd et par andre skihoppspill, jeg hadde en liten dille en stund. Det viste seg at flere spill hadde nogen lunde den samme effekten. Jeg var gjennom i hvertfall et par-tre grusomt dårlige kommersielle skihoppspill, som alle hadde varianter av denne utrolig pinlig enkle spillemekanikken totalt uten variasjon. Jeg satt i timesvis. Pokker.

Etter det har jeg også hatt oppheng på biljard-spill. Faktisk bittelittegranne mindre teit, fordi det tross alt er et par hakk mer strategisk dybde i et parti biljard enn i en skihoppkonkurranse (med fare for å erte på meg en gjeng satanrockere, men den sjansen får jeg ta). På den andre sida er konsoll- og pc-variantene av biljardens edle sport ganske snodig, for det viser seg jo at man aldri slår feil. Det er praktisk talt umulig å bomme. I alle de litt store spilla. Dermed er ikke spilla egentlig vanskelig heller, det bare tar ganske lang tid å runne dem, for man må gjerne slå en tredve-førti spillere flere ganger, og gjerne i best-av-fem-spill. Hvis det i tillegg er snooker vi snakker, så blir det en del netter på sofaen, for å si det sånn. Men hekta har jeg vært. Uvisst av hvilken grunn.

Etter det igjen har jeg også vært hekta på surfespill (!!!). Har i hvertfall vært gjennom en tre-fire stykker, sjøl om ingen har vist seg spesielt interessante. Og tennis-spill. All ære til Joe McInroe, altså, men det er ikke akkurat spillet for å utfordre tenkemusklene det heller. Med mindre man bruker tida si på å skjelle ut dommeren mest mulig kreativt, men det blir noe annet igjen. Golf har jeg også spilt litt, enda så sossete og jævlig det er i virkeligheten. I spillversjonene er det ganske meningsløst, da du helt fra starten av er jævlig flink til å slå langt og presist, det minner neppe om virkeligheten. Men golf er faktisk lett vinneren blant idiotsporter som blir konvertert til dataspill.

Forresten: Et siste ørlite apropos... Strandvolleyball kan faktisk bli jævlig kule spill også, tro det eller ei. Jeg brukte kriminellt mange timer på et flash-spill som heter Boom Boom Volleyball sist jeg hadde jobb. Dessuten snakka jeg med en kar i en spillbutikk som mente et obskurt gamecube-beachvolley-spill med tidenes lammeste cover var et av tidenes beste sportsspill. Husker ikke hva det heter, men hvis noen er interesserte kan jeg sjekke.

Aiai!

(Dette innlegget er henta fra Aslaks gamle blogg Drittspill)

Tre løsninger på verdens problemer

Som omtalt i tidligere innlegg (Skyt deg sjæl), liker jeg ikke FPS-er. I hvertfall ikke på konsoll. Jeg mener kontrollene er hovedproblemet til de folka som lager FPS-er for konsoll. Og jeg er villig til å løse problemene for dem. Derfor; tre nye måter å kontrollere FPS-er på:

1. Trackball (den dårligste ideen)
Lag en ny gamepad hvor den høyre analoge spaken er erstatta med en trackball (altså en sånn musekule som du styrer med tommelen hvis du jobber i et firma som er ivrig på billige løsninger på musearm-problematikk). Dermed kan man få både presisjon og hurtighet når man snur seg, samtidig som man kan bevege seg med venstre-stikka som vanlig.

2. Superkule (den nest beste ideen)
Hold tanken om trackball. Så, fjern plastikken BAK trackballen, sånn at du får tilgang til den med resten av fingrene på høyre hånd (altså ikke tommelen), på baksida av kontrolleren. Men, kula skal ikke sitte fast, den skal monteres mellom et høyt antall fjærer med kuler i endene, som også har masse sensorer, sjølsagt. Dermed kan man ikke bare snurre kula i alle retninger, men også dytte den i hvilken retning som helst samtidig, hvilket gir deg full bevegelsesfrihet med høyt tempo og masse presisjon.
Det skal sies at denne ideen har jeg ikke heelt kommi opp med for meg sjøl. Et firma jeg ikke husker hva heter lagde noe liknende for mange år sida, men den kunne ikke snurres helt rundt, dermed mangla den tempo og floppa som faen. Med min videreutvikling ville alle blitt glade.

3. Pedaler og gønner (den beste ideen)
Tittelen forklarer vel det meste? Hvis jeg kunne styre en person ved hjelp av beina, enkle små trykknapper som styrte fram og tilbake omtrent som de analoge spakene på dualshock, ville henda vært fri til lyspistoler. Kanskje til og med en i hver hånd. Hæhæææ! Hvilken glede! Vi takler å bruke beina til sinnsykt mye andre greier, så hvorfor ikke til å gå? Det er ikke så travelt å få gjennomført denne ideen, for før den er på markedet burde helst lyspistol funke for projektor også. Når man først har lagt igjen alle spenna sine i et takmontert vidunder fra østfold er det jo digg å få brukt det.

Logitech: Bare si fra hvis dere vil ha flere ideer. De koster flesk, men det har dere. Jeg er sellout jeg ass, bare prisen er verdt det

(Henta fra Aslaks gamle blogg Drittspill)

Skyt deg sjæl

Jeg hater FPS. Ikke sånn som man hater nazister, riktignok, eller gamle døende politikere som det nå ikke er lov å skrive stygt om lenger fordi de snart ligger så berusende stille, men sånn som man hater salt i stedet for sukker på grøten, eller nye popstjerner fulle av kredibilitet men tomme for innhold.

Det hører også med til historien at jeg forlengst har erklært meg for fattig til å spille pc-spill, så det er egentlig bare konsoll-FPS-er jeg virkelig hater. Jeg skjønner ikke vitsen, sjøl om jeg prøver og prøver. Men hypen tar jo faenmeg aldri slutt.

Hovedproblemet er kontrollene. På pc kan du skyte folk med musa, men på konsoll er det ingen mus. Dermed må utviklerne av FPS-er velge mellom to jævlig dårlige løsninger:
- Å bruke en analog stikke. Å sikte med en sånn er håpløst, for det tar så forbanna lang tid. Skal du snu deg nitti grader rundt med en analog spak er du enten dau som Ronald Reagan (skål, forresten) før du er framme, ellers er spillet så tregt at det venter på deg, men det er jo sinnsykt parodisk det også. Alternativet er at du flytter deg jævlig kjapt, men da blir finsiktinga så dårlig at du kuker en halvtime fram og tilbake før du treffer en dau dritt (hei igjen, Ronald). Meningsløst.
- Auto-aim. Altså automatisk sikting, vanligvis gjennomført ved at siktet ditt peker rett i brøstkassa på nærmeste jævel når du trykker R2 eller noe sånt. Det ødelegger sjølsagt halve vitsen med et skytespill og gjør at man blir støl i høyre føkkju-finger og kjeder seg gjennom fem hundre spenn. Kjedelig. Dritt.

Altså. Hvis ingen kan fortelle meg om at noen har løst dette, gidder jeg ikke. I hvertfall ikke sånne pretensiøse drittspill... Var det noen som sa Hal(l)o?

(Denne posten er henta fra Aslaks gamle blogg Drittspill)