Noen ganger er dårlige spill bra

Hva er et bra spill og hva er et drittspill? Mange svar kommer ganske kjapt opp. Det kan dreie seg om originalitet, grafikk, variasjon, lyd, spillmekanikk, blablajævlabla. Hvis man er spillanmelder (gud forby) kan man tilogmed finne på å dele opp karakteren man gir til et spill, i sånne deler som nevnt ovafor. Reint pisspreik, sjølsagt, et drittspill er drittspill sjøl om det har fantastisk lyd og grafikk, bra variasjon og til og med er originalt. Og spillmekanikk er et felt det er livsfarlig å bevege seg inn på. Da sliter du i det minste med å forklare suksessen til diverse rpg-er, blant annet World of Warcraft. Men dette er digresjoner. Poenget er unntaka.

For innimellom dukker det opp spill som ikke har synlige kvaliteter overhodet, men likkavæl er sjukt kule. Det er vanskelig å forstå. Jeg fatter det ikke. Men jeg tar en råsjans og prøver meg fordet.

Deluxe Ski Jump. Dette spillet er todimensjonalt, og viser skihopping sett fra sida. Det du skal gjøre er først å trykke på hoppeknappen på riktig tidspunkt, så trykke på piltastene til hopperen ligger fint i lufta, så trykke på landeknappen i riktig øyeblikk. Hvis du ikke har prøvd det tror du meg sikkert ikke. Men det er ganske sannsynlig at du har prøvd det, for det hadde en sinnsyk hype for et par år sida. Jeg satt i timesvis, sikkert ukesvis for å sette rekorder og slå meg sjøl og andre. Utrolig meningsløst, men det var altså ett eller annet i dette idiotspillet som traff meg. Satan veit hva.

Men etter det har jeg prøvd et par andre skihoppspill, jeg hadde en liten dille en stund. Det viste seg at flere spill hadde nogen lunde den samme effekten. Jeg var gjennom i hvertfall et par-tre grusomt dårlige kommersielle skihoppspill, som alle hadde varianter av denne utrolig pinlig enkle spillemekanikken totalt uten variasjon. Jeg satt i timesvis. Pokker.

Etter det har jeg også hatt oppheng på biljard-spill. Faktisk bittelittegranne mindre teit, fordi det tross alt er et par hakk mer strategisk dybde i et parti biljard enn i en skihoppkonkurranse (med fare for å erte på meg en gjeng satanrockere, men den sjansen får jeg ta). På den andre sida er konsoll- og pc-variantene av biljardens edle sport ganske snodig, for det viser seg jo at man aldri slår feil. Det er praktisk talt umulig å bomme. I alle de litt store spilla. Dermed er ikke spilla egentlig vanskelig heller, det bare tar ganske lang tid å runne dem, for man må gjerne slå en tredve-førti spillere flere ganger, og gjerne i best-av-fem-spill. Hvis det i tillegg er snooker vi snakker, så blir det en del netter på sofaen, for å si det sånn. Men hekta har jeg vært. Uvisst av hvilken grunn.

Etter det igjen har jeg også vært hekta på surfespill (!!!). Har i hvertfall vært gjennom en tre-fire stykker, sjøl om ingen har vist seg spesielt interessante. Og tennis-spill. All ære til Joe McInroe, altså, men det er ikke akkurat spillet for å utfordre tenkemusklene det heller. Med mindre man bruker tida si på å skjelle ut dommeren mest mulig kreativt, men det blir noe annet igjen. Golf har jeg også spilt litt, enda så sossete og jævlig det er i virkeligheten. I spillversjonene er det ganske meningsløst, da du helt fra starten av er jævlig flink til å slå langt og presist, det minner neppe om virkeligheten. Men golf er faktisk lett vinneren blant idiotsporter som blir konvertert til dataspill.

Forresten: Et siste ørlite apropos... Strandvolleyball kan faktisk bli jævlig kule spill også, tro det eller ei. Jeg brukte kriminellt mange timer på et flash-spill som heter Boom Boom Volleyball sist jeg hadde jobb. Dessuten snakka jeg med en kar i en spillbutikk som mente et obskurt gamecube-beachvolley-spill med tidenes lammeste cover var et av tidenes beste sportsspill. Husker ikke hva det heter, men hvis noen er interesserte kan jeg sjekke.

Aiai!

(Dette innlegget er henta fra Aslaks gamle blogg Drittspill)